TILBAKEBLIKK.NO    
       
    Prosjektet Tilbakeblikk Fotografene    
       
       
  Prosjektet Tilbakeblikk    
 

Bilder som bevisstgjørere

Tilbakeblikk – norske landskap i endring viser gjenfotograferte landskapsbilder fra ulike tidsperioder og fra forskjellige landsdeler. Tidsspennet varierer fra 125 til 2 år, og vi ser at landskapsendringer kan skje både svært langsomt og svært raskt. Ønsket er at boka skal stimulere til refleksjon og bevissthet og en konstruktiv debatt om landskapsendringene.

Den 9. juni 2005 åpnet Norsk institutt for jord- og skogkartlegging og samarbeids-partnerne Statens landbruksforvaltning, Riksantikvaren, Norges
Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag fotoutstillingen Tilbakeblikk – norske landskap i endring i Landbruks- og matdepartementets lokaler. Utstillingen reiste videre til Oslo Rådhusgalleri, Matfestivalen i Ålesund, Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim, Oslo Lufthavn Gardermoen og Norsk Landbruksmuseum på Ås, før den våren 2006 la ut på en lang Norgesturné.

Utstillingen var et bidrag til 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Den viste gjenfotograferte landskapsmotiver fra fire ulike perioder;
Før unionsoppløsningen (1880-årene), tiårene etter (1905–1935), tiårene etter siste krig (1955–1970) og de siste femten årene (1990–2005). Samtlige av landets fylker var representert.

En stor andel av bildene som er gjenfotografert ble lånt fra Norsk Folke-museums arkiver, som inneholder bildene til to av norsk fotohistories
markante skikkelser Axel Theodor Lindahl og Anders Beer Wilse. Nyere bilder er hentet fra Aune Forlag AS som har et landsdekkende postkortarkiv i farger. Tilbakeblikk-fotografen Oskar Puschmann selv har et omfattende bildemateriale fra de siste 20 årene. Fra disse arkivene ble bildene valgt ut etter kriterier knyttet til landskapsmotiv og geografisk og tidsmessig spredning. Hovedvekten ble lagt på motiver fra jordbrukslandskapet, men også andre landskapstyper som by- og tettstedslandskap og fjell- og kystlandskap ble tatt med.

For å sikre et optimalt bildegrunnlag til den endelige utvelgelsen ble over 400 gamle bilder gjenfotografert. Da utstillingen bare hadde rom for 40 bildepar, skjønte vi raskt at det var et stort bildemateriale som ikke ble brukt. Ønsket om også å formidle disse gjorde at Tilbakeblikk også ble bok.

Boka og bildene er inndelt etter ulike temaer, der fotografiene blir satt inn i en sammenheng. Temakapitlene beskriver ulike sider ved samfunns- og
landskapsutviklingen i den perioden bildene dekker. I dette arbeidet har vi særlig latt oss inspirere av Arne Lie Christensens bok Det norske landskapet og bokverket Norges landbrukshistorie, som Reidar Almås var prosjektkoordinator for.

Å gjenfotografere bilder

Gjenfotografering av gamle landskapsbilder er blitt gjort før i mange sammenhenger. I Tilbakeblikk har vi lagt vekt på å fange inn nøyaktig det samme
bildeutsnittet. Da de gamle bildene var valgt, ble de grundig studert. De lå på bordet når vi tegnet inn på kart hvor i landet de var tatt, de var med oss når vi reiste rundt for å oppsøke stedene, og de ble brukt som bildekart når vi gjennomsøkte terrenget for å finne punktet der de var fotografert fra.

Ved gjenfotografering der målet er mest mulig sammenlignbar gjengivelse, er det avgjørende å finne det eksakte ståstedet til den tidligere fotografen.
Dette ståstedet er uløselig knyttet til bildet, og hvert fotografi har et unikt fotograferingspunkt. Det er også bare herfra, ikke ved den avfotograf-erte kirken eller fossen, at en optimal sammenlikning kan begynne. Særlig for de eldste bildenes del var forundringen og følelsen av fortidens tilstedeværelse stor, når fotograferingspunktet til det gamle bildet ble gjenfunnet. Ofte var stedene nesten ikke til å kjenne igjen. Noen ganger var imidlertid motivet forbausende uforandret.

De vel 400 oppsøkte fotograferingsståstedene ble også kartfestet ved hjelp av GPS-måler. Himmelretning det ble fotografert mot, og brennvidden det
gamle bildet ble fotografert med, ble også nedtegnet. Dette er informasjon som nå er knyttet til hvert enkelt bilde, og kan brukes ved eventuell ny gjenfotografering. De nye bildene med slike opplysninger, vil etter hvert også inngå i Norsk Folkemuseums bildearkiver.

Den europeiske landskapskonvensjonen

Da Europarådets ministerkonferanse i oktober 2000 i Firenze la fram en europeisk landskapskonvensjon, var bakgrunnen erkjennelsen av at landskapet inneholder vesentlige verdier, og at landskapsendringer nå skjer i et tempo og omfang som skaper økte utfordringer.

Landskapskonvensjonen definerer landskap slik:«Landskap betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkninger fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskeskapte faktorer.» Konvensjonen skal gjelde for landenes totale territorium. Den er helhetlig på flere måter: Den favner både natur og kultur. Dermed dekker den alt landskap, fra byer og tettsteder til åker og eng, skog og fjell og kysten med øyer og fjorder. Dessuten angår den både spesielt verdifulle landskap, hverdagslige landskap og til og med landskap som er forringet eller i forfall. Den understreker med dette at alle typer landskap er viktige for enkeltmenneskene, og at alle landskap har behov for en bevisst og langsiktig forvaltning.

Erkjennelsen av at landskapet alltid er i utvikling, gjør at konvensjonen ikke har som endring å hindre endring. Målet er i stedet å påvirke endringene i en retning som folk ønsker, gjennom å fremme vern, forvaltning og planlegging av landskapet og organisere europeisk samarbeid på disse områdene. Dette skal skje gjennom generelle tiltak der hensyn til landskap integreres i lovverk og både overordnet nasjonal politikk og sektorpolitikk. Det er også viktig å tilrettelegge for prosedyrer for medvirkning fra publikum, lokale og regionale myndigheter og andre interesserte i arbeid med vern, forvaltning og planlegging av landskap. Av spesielle tiltak blir landene bedt om blant annet å bevisstgjøre publikum, næringsliv og offentlig myndigheter om betydningen av landskap, å øke kompetansen om landskap både i privat og offentlig sektor og i skoleverket, samt å øke denne kunnskapen gjennom kartlegging og vurdering der både publikum, forvalting og fagfolk samarbeider.

Landskapskonvensjonen gjelder alle!
Prosjektet «Tilbakeblikk – norske landskap i endring» er netopp et slikt bidrag til å øke folks bevissthet om landskapsendringer, i henhold til den europeiske konvensjonen.

 
       
       
  Fotografene    
       
 

Axel Theodor Lindahl

Axel Lindahl 1870 (selvportrett).
© Bohuslän Museum.

Axel Theodor Lindahl (1841–1906)

Axel T. Lindahl hører blant de store landskapsfotografene i norsk og internasjonal fotohistorie. Han komponerte sine bilder som poetiske folkelivsskildringer i et landskap som på mange måter understreket det spektakulære og mangfoldige i norske natur- og kulturmiljøer.

Axel Lindahl ble født i Mariestad i Sverige i 1841. Han lærte trolig å fotografere av broren Uno, og sammen åpnet de i 1865 et fotoatelier i Uddevalla. Lindahl virket de første årene i Sverige, men fikk etter hvert større ambisjoner. I 1877 ble fotografvirksomheten utvidet til også å omfatte Norge. Her åpnet en sterk vekst i turisttrafikken opp for gode salgsmuligheter.

Fra 1883 konsentrerte Lindahl seg bare om Norge, og de neste somrene reiste han land og strand rundt på jakt etter gode motiver. På det meste tok han mer enn 400 glassplater i sesongen, helst av kjente turiststeder, byer, kirkebygder, hoteller, skysstasjoner, handelssteder, fosser og andre naturattraksjoner. Han reiste med tog og båt der det var mulig, men som oftest med hest og kjerre langs datidens endeløse landeveier. I 1897 hadde Lindahl opparbeidet seg en samling med ca. 3500 norske prospekter.

Lindahls fotografier vakte raskt oppmerksomhet. For mens flere av hans samtidige fotografer framhevet den norske naturens dramatikk, valgte Lindahl mer å formidle roen og menneskets bruk og tilpasning til naturen. Ved siden av å være en svært begavet fotograf må Lindahl også ha vært en utadvendt person som fikk god kontakt med folk han møtte. Et særtrekk ved mange av bildene hans er nemlig at han overtalte folk til å bistå som ”modeller”, gjerne ved å utføre et naturlig gjøremål. Personene ruver sjelden i motivet, men er gjerne nøkternt innpasset, enten som små blikkfang eller som en beskjeden målestokk mot bebyggelse eller et ofte storslagent landskap. I mange bilder må vi faktisk lete for å finne dem.

Som kulturskatt er Lindahls bilder uvurderlige. På slutten av 1800-tallet var Norge inne i en veldig samfunnsmessig utvikling, og mang en årtusenlang arbeidsoppgave og landskapsutnyttelse var i ferd med å avvikles. Gjennom bildene sine rakk Lindahl å forevige mye av dette førindustrielle landskapet før de store omveltningene for alvor endret den norske landsbygda. Om han gjorde det fordi han var historisk interessert, vites ikke, men han forstod i hvert fall at for mange av datidens moderne turister var nettopp slike motiver både vakre og eksotiske. Som de store landskapsmalerne før ham bidro Axel Lindahls fotografier til å forme nordmenns nasjonalfølelse og ikke minst til å bygge opp under et internasjonalt bilde av Norge som et særdeles vakkert og interessant reisemål.

Lindahls negativsamling ble i 1991 kjøpt av Norsk Kulturråd og deponert ved Norsk Folkemuseum Ca. 1500 av dem kan vi se på internett i bildesamlingen www.gallerinor.no.
 
       
 

Anders Beer Wilse

Anders Beer Wilse (selvportrett).
© Norsk Folkemuseum.

Anders Beer Wilse (1865–1949)

Anders B. Wilse er trolig norgeshistoriens mest betydningsfulle fotograf. Han var idérik, utadvendt og pågående og bidro til å forme landets selvbilde på linje med samtidens største kunstnere og polfarere. Med ca.150 000 bilder fra 1900 til 1949 er fotograffirmaet Wilses arkiver et skattkammer av fotografiske klassikere som viser både natur- og kulturutviklingen til en ung nasjon i vekst.

Anders B. Wilse ble født i Flekkefjord i 1865, og vokste opp i Kragerø. I 1884 dro han til USA, der han blant annet lærte å fotografere gjennom sitt arbeid ved den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle. I 1897 startet han egen fotoforretning i Seattle, men reiste i 1900 hjem igjen til Norge. I 1901 etablerte Wilse et fotoatelier i Kristiania, og karrieren til en utrolig innflytelsesrik fotograf var i gang.

Wilse var både dyktig og entusiastisk. I tillegg hadde han et usedvanlig talent for markedsføring. Wilse etablerte seg raskt som Norges store landskaps- og turistfotograf med en enorm produksjon. I perioden 1905–13 var han fast engasjert på turistskipene nordover, og han dro blant annet 43 ganger fram og tilbake til Nordkapp. Sannsynligvis har ingen fotograf, verken før eller siden, gjennomtrålet Norge slik Wilse gjorde i første halvdel av 1900-tallet. Etter Lindahls død kjøpte fotograf Anders B. Wilse den store negativsamlingen hans fra 1880- og 1890-årene. Disse bildene brukte han sammen med sine egne, men med tilleggssignaturen «L» for Lindahl påskrevet.

Til forskjell fra Axel Lindahl, som i større grad vendte sitt motivsøkende blikk mot et mer tradisjonsbundet og førindustrielt Norge, kunne Wilse gjennom sin levetid være mer altoppsøkende. Også han tok utallige bilder av tradisjonelle miljøer, men Wilse kastet seg like energisk inn i arbeidet med å forevige framveksten av det moderne Norge.

Gjennom bildene dokumenterte Wilse hvordan mennesket, naturen og teknologien er avhengig av hverandre. Han var utdannet ingeniør, men også naturverner i ordets videste forstand, er fotografiene hans også verdifulle historiske bidrag til å dokumentere regioner og landskap i forandring.

Det unge Norge var i sterk teknologisk og økonomisk vekst, og på tampen av en lang og innholdsrik karriere reflekterte Wilse over at landet langsomt hadde skiftet utseende og karakter. Ikke i de store trekk, men i detaljene. I sin egen bok Norsk landskap og norske menn fra 1943 skriver han:
«Alt eftersom virksomheten øker, fra nybrottsmannens til industribyggerens, etter som temperatur og naturforhold endres, etter som det vokser og gror, skifter bildene noe karakter i de finere nyanser.»

Sønnen Robert Charles Wilse ble etter hvert farens kompanjong, og var de senere årene firmaets daglige leder. Han overtok firmaet ved farens død, og drev det til ca.1957/58. I ettertid ble det store arkivet etter Wilse delt. De aller fleste, ca. 112 000 negativer og 369 arkivalbum av Wilse-bildene, oppbevares hos Norsk Folkemuseum. Mange av dem kan vi se på internettadressen www.gallerinor.no.
 
       
 

Oscar Puschmann

Oskar Puschmann.
Foto: H. C. Liudalen.

Oskar Puschmann (1965–)

Lindahl, Wilse, Aune og Dekkerhus var fotografer som helst søkte vakre og spektakulære motiver i Norge. De var profesjonelle, og de levde ihovedsak av å selge flotte, stemningsfulle bilder. Oskar Puschmann har ikke det målet, men er opptatt av hverdagslige motiver i alle slags landskap. Framfor å vektlegge det estetiske er han også opptatt av at et bilde skal formidle en troverdig historie om virkeligheten.

Oskar Puschmann er født i Drammen i 1965, og vokste opp på Gardermoen. Som 14-åring begynte han med naturfotografering, men ble opptatt av fotografering av mer kulturpåvirkede landskap under et treårig natur- og miljøvernstudium ved Telemark distriktshøgskole i Bø (1986–89). Etter Bø-studiene arbeidet Puschmann som frilanser på flere mindre kulturlandskapsprosjekter.

I 1992 fikk han jobb ved Telemarksforsking i Bø for å arbeide med kulturlandskap. Et stort landsdekkende prosjekt som het Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap var satt i gang, og Telemarksforsking hadde fått i oppdrag å utføre registreringene i Aust-Agder, Telemark og Buskerud.

Puschmann ble registrator for disse fylkene og saumfarte med kamera de tre fylkene på jakt etter eldre, intakte jordbrukslandskap. Gjennom dette arbeidet innså han at de fleste av disse gamle jordbrukslandskapene var i ferd med å forsvinne. Mange av natur- og kulturkvalitetene som de gamle
driftsformene hadde skapt, ville trolig være borte om bare noen få tiår, mest fordi de ofte gamle gårdbrukerne som opprettholdt dem, da ville være borte. Å dokumentere gamle jordbrukslandskap med bilder framsto derfor som desto viktigere for ham.

I 1994 begynte Puschmann ved Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) som landskapskartlegger og prosjektleder for programmet «Nasjonalt referansesystem for landskap». Prosjektet førte med seg mye feltarbeid og reising over hele landet. I 1998 startet NIJOS på oppdrag fra Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet et nasjonalt overvåkingsprogram for jordbrukets kulturlandskap. Programmet skal blant annet gi oversikt over tilstand og endringer i arealbruk og natur- og kulturverdier i det norske jordbrukslandskapet. Hovedmengden av data får programmet gjennom flybildetolking av 1400 tilfeldig utvalgte 1 x 1 km store flater med fem års rotasjon.

I tillegg til flybildetolkingen i dette overvåkingsprogrammet utviklet Puschmann i samråd med forsker Wenche Dramstad et grunnlag for framtidig tidsseriefotografering fra bakkenivå. Målet var at utvalgte flater skulle gjennomfotograferes med 25–35 bilder hver, og at hvert fotoståsted og himmelretningen det ble fotografert mot, skulle inntegnes på kart. Også data om kameraobjektivets brennvidde, dato og klokkeslett ble skrevet ned. Denne enkle metoden sikrer at hvem som helst, når som helst skal kunne komme tilbake og gjenfotografere nøyaktig samme landskapsutsnitt. I perioden 1998–2003 etablerte Puschmann ca. 4 500 slike førstegangsfotografier fra Lista til Vadsø. Disse bildene danner i dag et omfattende arkiv for gjentaksfotografering i nyere tid.

 
       
    Norsk institutt for skog og landskap Postboks 115, 1431 Ås | Tlf: 64 94 80 00 | post@skogoglandskap.no